Si det du mener. Mén det du sier

Bjørn Stærk

2010-07-30

Historien om internett er historien om amatørene som så på det de profesjonelle gjorde og tenkte: Dette kan jeg da selv gjøre bedre. Terrorangrepene 11. september 2001 gjorde Bjørn Stærk til en av Norges første profilerte bloggere. I denne artikkelen reflekterer han over bloggingens betydning i denne fasen, hva som gikk galt med de såkalte krigsbloggene og hva vi kan lære av disse erfaringene i dagens debatt om innvandring og ytringsfrihet.

(Opprinnelig publisert i Humanist nr 1/2010.)

Stedet der World Trade Center falt i 2001 kalles Ground Zero. Gjenoppbygningen på Ground Zero har gått tregt. Det har vært vanskelig å finne ut hva man skulle bygge opp for å erstatte det som ble revet. Men byggearbeidet er omsider forsiktig i gang.

Det fantes også et kulturelt Ground Zero, og desto nærmere du befant deg da det smalt, desto mer endret hendelsen din oppfattelse av verden. I 2001 fulgte jeg med på de amerikanske politiske nettstedene som hadde begynt å vokse frem, blant dem den første generasjonen av nyhets- og politikkblogger. I ukene etter angrepet var det der jeg fant nyheter og meninger. 11. september var den første storkatastrofen som ble dekket på internett, ved hjelp av primitive forløpere til dagens sosiale medier. I bloggene fant jeg bilder og videoer fra øyenvitner og beretninger fra folk som hadde løpt gjennom støvskyen på Manhattan.

Dette gjorde at jeg befant meg nærmere det kulturelle Ground Zero enn nordmenn som så hendelsene på kikkertavstand, gjennom NRK og Aftenposten. Mange nordmenn følte seg som amerikanere den 12. september, men forstod ikke effekten angrepene hadde hatt, og sympatien deres gikk raskt over i mistenksomhet. Jeg startet min egen engelskspråklige politikkblogg og hadde amerikansk flagg i bloggbanneret mitt i flere år etterpå.

Vi var mange, over hele verden, som reagerte på denne måten. Vi opplevde at terrorangrepene var mer enn en meningsløs katastrofe, de viste at det etablerte autoriteter hadde fortalt oss om tilstanden i verden ikke stemte. Det var et åpent gap mellom ord og virkelighet.

Bloggen ble for meg og mange andre et verktøy for å utforske dette gapet. Nå var det opp til hver og en av oss å bidra til et nytt og riktigere bilde av verden. Historien om internett er historien om amatørene som så på det de profesjonelle gjorde, og tenkte: Dette kan jeg da selv gjøre bedre. 11. september utløste denne reaksjonen blant de nyhetsinteresserte. Gjennom de påfølgende årene stod politiske blogger frem som et selvsikkert alternativ til midtstrømsmediene. Et alternativ som visste mer og tenkte klarere.

Men noe gikk galt, og det som gikk galt blant politiske bloggere i årene etter 2001 gjenspeiles i det som gikk galt i amerikansk utenrikspolitikk i den samme perioden og i norsk innvandringsdebatt frem mot 2010.

Den misforståtte nykonservativismen

I Norge forstod man aldri den nykonservative oppblomstringen i amerikansk utenrikspolitikk etter terrorangrepene. Først etter invasjonen av Irak i mars 2003 begynte norske medier å fatte interesse for fenomenet. Norske kommentatorer tok for gitt at de allerede visste hvorfor USA ønsket å gå til krig for er det noe alle nordmenn er, så er det Amerika-eksperter. Kynikerne mente det var av imperialistisk grådighet, de godtroende trodde den offisielle begrunnelsen om masseødeleggelsesvåpen var den eneste grunnen. Da man omsider oppdaget at det hadde skjedd et ideologisk skifte i amerikansk utenrikspolitikk, avfeide mange de nykonservative som en slags skummel kabal.

Sannheten var at den store pendelen som i amerikansk utenrikspolitikk svinger mellom realisme og idealisme, nå pekte på idealisme. De nykonservative var liberale idealister, og for å forstå dem kan det være nyttig å tenke på den idealistiske tradisjonen i vår egen utenrikspolitikk. Som et militært ubetydelig land kanaliserer vi vår idealisme gjennom diplomati og bistand. (På mange måter en fortsettelse av tidlige generasjoners misjonærvirksomhet.) De nykonservative kanaliserte den gjennom militærmakt.

Mye er ulikt, men i begge tilfellene handler det om at vi alle har et ansvar for å hindre også den urett som ikke rammer oss selv. Ikke på bekostning av ens egen sikkerhet og velstand, men som et mål i tillegg. Drømmen er å finne saker hvor egeninteresse og idealisme kan vandre hånd i hånd.

David Frum og Richard Perles bok An End to Evil fra 2003, gir et innblikk i den nykonservative idealismen. De skriver at diktaturer ikke har rett til å eksistere og demokratier ikke plikt til å snakke med dem. Å delta i verdenssamfunnet som en likeverdig partner er et privilegie som forplikter, og hvis et land ikke lever opp til disse forpliktelsene for eksempel ved å undertrykke sine innbyggere har demokratiske land rett til å fremtvinge et systemskifte.

Frum og Perle anklaget diplomater og utenrikspolitikere for å ha blitt blendet av sitt eget yrke: Jobben deres består av å snakke og samarbeide, og de glemmer derfor at det finnes andre virkemidler enn prat, og at rett og galt også gjelder for stater. De nykonservative ønsket å innføre en mer udiplomatisk idealisme i utenrikspolitikken. De mente at det kunne være riktig å avsette en diktator, bare fordi han var en diktator.

Bak dette lå en sterk tro på menneskets iboende ønske om å leve i frihet. Drømmen om frihet var ikke begrenset til enkelte kulturer, men noe alle mennesker var i stand til å dele. Tidligere generasjoners eksperter hadde slått fast at Japan og Tyskland var dårlig egnet for demokrati. De tok feil og nå sa mange eksperter det samme om Midtøsten. De nykonservative mente at en tøffere utenrikspolitikk kunne bidra til at de demokratiske impulsene i land som Irak og Iran slapp frem i lyset.

Det var mange grunner til at USA og Storbritannia invaderte Irak, men en av dem var denne: Invasjonen skulle bidra til en liberaldemokratisk oppvåkning i Midtøsten, noe som både ville være riktig i seg selv, og permanent fjerne grobunnen for islamistisk terrorisme. Egeninteresse og idealisme, hånd i hånd.

Om dette høres merkelig ut er det fordi man forutsetter at USA er noe skummelt og fundamentalt annerledes. Spør heller: Hvordan ville norsk utenrikspolitikk sett ut om vi satt med verdens mektigste hær?

Krigsbloggerne ankommer

De politiske bloggene som oppstod etter terrorangrepene tok del i den samme nykonservative idealismen. Mange av oss kalte oss warbloggers krigsbloggere fordi vi erkjente at vi levde i en krigstid. Terrorangrepene i 2001 var en krigshandling, og invasjonene av Afghanistan og Irak en fortsettelse av denne krigen.

Krigsbloggerne hadde lite sans for europeere som ikke maktet å gjøre det mentale hoppet over i krigsmodus og heller fortsatte å klynge seg til betryggende fredsmodeller for å forstå verden. Vi foraktet dem, ikke fordi de ønsket fred, men fordi de nektet å innse at freden var brutt. Ni år senere er Norge fremdeles i krig, men bare på ytterste venstre ser man ut til å fullt erkjenne at krig nå er noe også vi nordmenn driver med.

De som hadde som jobb å forstå og forklare verden hadde ikke gjort jobben sin og det var derfor opp til oss amatører å gjøre det for dem. Jeg brukte bloggen til å grave frem kilder på nettet som manglet i det offisielle bildet: Intervjuer med islamister, wahhabiske fatwas, arabiske aviskronikker, strategiske analyser og politisk filosofi. Spørsmålene krigsbloggerne forsøkte å sette seg inn i var: Hvorfor gikk terroristene til angrep? Hva er den riktige måten å håndtere en slik trussel på? Finnes det historiske paraleller? Når er krig er legitimt virkemiddel?

Samtidig gikk norske aviskommentatorer på autopilot, og hadde bare det samme utslitte budskapet å bidra med: Tannløs dialog er alltid det beste, og USA er uansett den virkelige fienden. For dem utgjorde islamistiske overgrep og muslimsk fundamentalisme først og fremst en mulighet til å rette søkelyset mot slemme amerikanere. Det var som en ordlek, hvor målet var å ende enhver tankerekke med: “Ja, men visste du at USA har gjort det-og-det? Aha, nemlig!”

Kontrasten mellom faktasøkende nettamatører og etablerte kommentatorer var stor, og bidro til å styrke vår allerede solide selvsikkerhet. Kritikken av de etablerte mediene var gjennomgående spydig. Troverdighetsgapet var for stort til å ta motstanderne seriøst vi stemplet og latterliggjorde dem. Ofte fortjente de det også.

Gert Nygårdshaug skrev i Dagbladet i oktober 2001 at det var latterlig å frykte terrorangrep i Europa, fordi al Qaeda tross alt representerte et høyst forståelig opprør mot amerikansk imperialisme og vi er jo ikke amerikanere. Jan Guillou sa det samme i Aftonbladet. Thomas Hylland Eriksen skrev i Aftenposten at den amerikanske bombingen av Afghanistan også var en slags terrorisme. Halvor Elvik skrev i Dagbladet at amerikanernes afghanske allierte var minst like store skurker som Taliban. Så det så.

Budskapet var at alt snakket om islamister var et sidespor. Det egentlige problemet var amerikansk imperialisme. Kommentatorene satt fast i tretti år gamle verdensbilder, og utgjorde et lett mål for spydige bloggere.

Alle som har befunnet seg på opprørersiden når et verdensbilde ender opp som en selvhøytidelig parodi på seg selv, vet hvor gøy dette kan være. Av krigsbloggernes positive egenskaper er jeg mest stolt over denne: Vi var morsommere enn våre motstandere.

Amatørene invaderer Irak

Etter at en samlet europeisk meningselite hadde tabbet seg ut i perioden etter terrorangrepene, så vi liten grunn til å høre på dem når de deretter begynte å advare mot en invasjon av Irak. De samme personene som ikke så moralsk forskjell på Taliban og USA, og hadde advart mot en humanitær katastrofe i Afghanistan, advarte nå mot en humanitær katastrofe og årevis med kaos i Irak.

De fikk rett. Det vil si: Også frem mot Irak-krigen viste mange krigsmotstandere og medier en perspektivløshet som gjorde det vanskelig å ta dem seriøst. Petter Nome kalte George W. Bush det nærmeste vi kommer en Hitler i vår tid. En journalist fra nyhetskanalen EuroNews snakket uten ironi om hvor glade irakerne var i Saddam Hussein, for han fikk jo 100 % av stemmene i forrige valg. Pasifister reiste til Irak som menneskelige skjold. Uttalelser fra den irakiske informasjonsministeren ble tillagt like mye vekt som amerikanske og britiske uttalelser. (Først etterpå lo man av “Comical Ali”.) Og Dagbladet kunne avsløre at det hele nok handlet om å tjene penger på irakisk olje.

Det vi som forsvarte krigen glemte, var at selv om motstanderne dine er noen tullinger, betyr ikke det at du selv har rett. Av de to sidene fremstod de som støttet invasjonen som de klart mest kunnskapsrike. Men det hjalp irakerne fint lite da situasjonen spant ut av kontroll.

Det å mane til krig innebærer et tungt ansvar. Det krever evne til å fange opp motforestillinger, til å tenke realistisk, til å ikke la seg rive med av flotte ord. Krigsbloggerne levde ikke opp til dette ansvaret. Alle som ikke delte våre premisser var “idiotarians”. De tok ikke bare feil, det var verdiløst å høre på dem. Og krig var jo uansett ikke så farlig om invasjonen endte i kaos ville det kunne være en god ting for de faststivnede diktaturene i Midtøsten.

Krigsbloggernes tabber gjenspeilte seg blant makthaverne i USA og Storbritannia: De lot ønsketenkning og retorikk ta den plassen planlegging og realisme burde hatt. Kritiske røster kunne man trygt ignorere. I stedet for å aktivt oppsøke motforestillinger, slik at man kunne sikre seg mot det uforutsette, forsøkte man aktivt å stenge dem ute.

Irak-krigen kunne ha gått langt bedre enn den gjorde, og da ville kanskje Bush og Blair i dag blitt hyllet for sitt modige og visjonære standpunkt. Historien tilgir lett de som kløner seg fram til suksess. Men standpunktet ville fremdeles vært feil. Hverken de som støttet eller de som startet krigen levde opp til sitt ansvar. De gamblet vilt, uten å ha satt seg tilstrekkelig inn i spørsmålet, og resultatet ble hundretusenvis av døde og to millioner flyktninger.

Irak ville ikke hatt det lett de siste syv årene uansett, men det er en svak begrunnelse for en invasjon at en av verdens mest brutale diktatorer muligens ville gjort mer skade. At Irak nok før eller senere kan bli et stabilt demokrati er heller ikke en unnskyldning i det lange løp går ting som regel greit, men i det lange løp er vi alle døde.

Det beste som kan sies om invasjonen av Irak er at den kunne vært riktig hvis den hadde blitt utført av noen som visste hva de drev med. Men det blir å leve i en drømmeverden: De som i 2003 ønsket å invadere Irak var nettopp folk som ikke visste hva de drev med. Krigsbloggerne var stolte over at vi som amatører leverte analyser som var fullt på høyden med profesjonelle skribenter. I virkeligheten var det omvendt: Det var de profesjonelle både krigshissere og krigsmotstandere, kommentatorer og statsledere som hadde beveget seg ned på amatørnivå. Vi famlet alle rundt i støvskyen.

Inni er vi ulike

De samme impulsene som i utenrikspolitikken tok form av støtte til krigene i Afghanistan og Irak, tok i innenrikspolitikken form av et kritisk blikk på muslimsk innvandring og et farvel til multikulturalismen.

Jeg er barn av 80- og 90-tallet, og er blitt grundig innprentet verdien av det fargerike fellesskap. Det var en grunn til denne innprentingen. I Norge hadde nærkontakt med fremmede kulturer stort sett vært forbeholdt sjøfolk og misjonærer, og vi taklet naturligvis innvandring dårlig. Ikke hadde vi en stolt historie med våre eksisterende minoriteter heller samer, jøder, tatere. Andre har selvsagt gjort langt verre ting, men det beste som kan sies om Norge er at vi ikke levde opp til våre egne idealer. Fordommer og rasistisk vold var utgangspunktet for anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner. Det var godt ment og riktig tenkt.

Men barnelærdommen holdt ikke det den lovet. Den lovet, i Jo Tenfjords ord, at meget er forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like. Men det kulturelle mangfoldet i verden forteller oss at det er omvendt: Av utseende er vi mennesker ganske like, og de mest synlige forskjellene, så som klær, mat og musikk, stikker ikke dypere enn at de ofte krysser kulturgrenser uten problemer. Det er på innsiden vi finner de virkelig store forskjellene. Ikke bare på tvers av kulturer, men innad i dem.

De klareste forskjellene bunner i religion. Som tidligere kristen vet jeg hva det betyr å se verden fra et religiøst ståsted, hva det betyr å virkelig tro på noe. Sekulære nordmenn tenker gjerne at med unntak av en og annen abortprest er den kristne troen et lett slør man legger over et ellers normalt verdensbilde. Men for en som er personlig frelst er troen selve fundamentet man bygger alt annet på.

Tro kommer ikke hendig innpakket i sære klesdrakter og fanatiske blikk. I morgen sitter du ved siden av noen på bussen. Han ser ut som deg, og snakker som deg, men han tror at Jesus har en plan med livet hans og det påvirker alle beslutninger han tar og hele hans forståelse av verden.

I Norge har vi lært oss å leve med forskjellene mellom kristne og ikke-kristne, delvis ved å flytte religion inn i den private sfæren, delvis ved å late som om forskjellene ikke finnes. Den multikulturelle drømmen var at vi enkelt kunne dytte Islam inn i den samme modellen. Det gikk ikke.

Uhensiktsmessige fakta

For mange norske kommentatorer var terrorangrepene i 2001 først og fremst noe som handlet om USA og Afghanistan, fjerne land langt borte. Men ideologien bak angrepene hadde også slått rot i Norge og andre europeiske land. Og selv om det var meget få innvandrere som var villige til å drepe som en del av en global kamp for et islamistisk diktatur, var det mange som holdt fast på autoritære levemønstre og forkastelige tradisjoner.

Gang på gang møtte multikulturelle idealer multikulturell virkelighet og kom til kort. TV2 avslørte skremmende holdninger til kjønnslemlestelse blant somaliske innvandrere. Henteekteskap ble brukt til å opprettholde kvinneundertrykking blant muslimer som var født og oppvokst i Norge. Antisemittisme hadde fått nytt liv blant europeiske muslimer. Og det viste seg at den kurdiske flyktningen Mullah Krekar i årevis hadde brukt Norge som base for islamistisk virksomhet. I Oslo hadde han drevet en statsstøttet menighet, i Kurdistan ledet han den Taliban-lignende gruppen Ansar al-Islam.

Det var ikke lenger like enkelt å avfeie kritikk av holdningene i innvandrermiljøer som en form for rasisme. Allikevel var det nettopp det vokterne av multikulturalismen gjorde. Det hadde fungert før, det ville fungere igjen. Stemplingen baserte seg på assosiasjonsleken: Å kritisere innvandrermiljøer er sånt bare FrP driver med. FrP er høyreekstremister. Høyreekstremister er rasister. Dermed er det rasistisk å kritisere innvandrermiljøer.

Løsningen var å avlede enhver diskusjon om norske muslimer til å i stedet handle om norsk rasisme og norsk islamfobi. Det viktigste var ikke hva som var sant, men hvordan uhensiktsmessige påstander kunne tenkes å misbrukes av den indre rasisten som gjemmer seg i oss alle. Antisemittisme blant muslimer? Et uhensiktsmessig emne. La oss heller snakke om islamfobi.

Parallelt med krigsbloggerne vokste det frem et miljø av Islam-kritiske bloggere som gjorde opprør mot dette multikulturelle glansbildet. Miljøene overlappet i stor grad. Noen la mer vekt på det utenrikspolitiske, andre på det innenrikspolitiske. Og som bloggere flest vandret alle i hver sin personlige retning, men de fleste stod for en fornyet støtte til liberale og demokratiske prinsipper.

I utenrikspolitikken hadde disse impulsene tatt form av støtte til (eller forståelse for) Irak-krigen som et forsøk på å legge forholdene til rette for en demokratisk oppvåkning i Midtøsten. I innenrikspolitikken tok de form av et ønske om å aktivt innføre toleranse og likestilling også i konservative muslimske miljøer.

Kort sagt mente man at verdens muslimer trengte, og var mottagelige for, en egen Opplysningstid. Den vestlige samfunnseliten hadde sviktet muslimene. Den trakk på skuldrene av diktaturene i Midtøsten, og lot kvinner lide i stillhet i patriarkalske innvandrermiljøer. Løsningen var å konfrontere mørkemennene, der borte og her hjemme.

Frykten for Eurabia

Det fantes også ekstreme og tildels anti-demokratiske strømninger i dette miljøet. Disse gikk ut på at Islam i seg selv var en trussel, at muslimske innvandrere utgjorde en fortropp for en islamifiseringsprosess som en dag ville gjøre Europa om til Eurabia, et kontinent hvor ikke-muslimer var annenrangs borgere. Islamistene representerte ikke bare en ekstrem retning innen Islam, det var de som var det egentlige Islam. “Liberale” og “moderate” muslimer var enten bløffmakere eller de hadde misforstått sin egen tro.

Amatørtilbedelsen i bloggmiljøene viste seg her fra sin mest absurde side. Selvutnevnte islameksperter brukte sine personlige tolkninger av Koranen til å kategorisere alle verdens 1.6 milliarder muslimer som potensielle islamister, uten å bry seg med hverken muslimske lovtradisjoner eller hva disse menneskene faktisk sa, gjorde og mente.

Andre forvillet seg inn i konspirasjonsteorier om hvordan den europeiske meningseliten ikke bare hadde skjønnmalt innvandringskonsekvensene, men aktivt forrått sitt eget kontinent ved å inngå hemmelige avtaler om å la muslimene ta makten. Muslimene hadde en Plan, og den gikk langt lenger enn å opprettholde tradisjoner fra gamlelandet.

Islam måtte derfor bekjempes, slik vi for seksti år siden hadde bekjempet nazismen. Det gikk sjelden frem hvordan en slik bekjempelse skulle foregå, men premisset var klart: Muslimer kan aldri ta del i våre liberale og demokratiske tradisjoner, og de kan aldri bli våre allierte i kampen mot islamistisk terrorisme. Det er de som er fienden, og de er på mange måter en farligere fiende enn terroristene, fordi det er så mange av dem. Islam er den Grønne Fare som vil oversvømme Europa. Terrorisme er det minste av våre problemer.

Disse motstridende impulsene levde i starten side om side, fordi man var mer opptatt av sine felles motstandere enn av sine ulike prinsipper. Gradvis tok dette slutt. For meg kom bruddet i 2004, i form av flere oppgjør med anti-muslimske lesere av bloggen min. Andre, så som amerikanske Little Green Footballs, hadde lignende opplevelser. Deler av det anti-muslimske miljøet beveget seg på sin side nærmere nyfascistiske grupper som Vlaams Belang og BNP.

Flere av ideene til de ekstreme Islam-motstanderne fikk nedslag også langt ut over egne rekker. Det vokste frem en ny type europeisk kulturkriger, som kombinerte liberale verdier med delvis paranoide Islam-forestillinger og med en vilje til å benytte uliberale virkemidler for å forsvare europeisk kultur.

Disse kulturkrigerne er blitt misforstått. Mange tror fremdeles at innvandringsskepsis tilhører det ekstreme høyre. Enhver som går på barrikadene for å forsvare europeisk kultur mot Islam kan dermed tilhøre hverken den moderate høyre- eller venstresiden. Virkeligheten er ikke så enkel. Er det noe det siste tiåret har å lære oss, er det at det er fullt mulig å kombinere kulturliberal toleranse med paranoide forestillinger om den Grønne Fare. Sånn er menneskene, vi er vanskeligere enn de politiske merkelappene vil ha det til.

Det er lite å utsette på prinsippene til de liberale kulturkrigerne. Lik de nykonservative mener de at frihet og likestilling må gjelde for alle. Vi kan ikke utelukke store deler av verdens befolkning, og spesielt ikke i vårt eget land, ut fra en misforstått ærbødighet for fremmede kulturer. Frihet til å velge må gjelde likt for begge kjønn, og om denne tanken er kontroversiell i noen kulturer, må disse kulturene endre seg.

Og lik de nykonservative mener kulturkrigerne at vi i større grad må kunne bruke makt for å oppnå denne endringen. Vi har vært så opptatt av å gå i dialog med selvutnevnte innvandrertalsmenn at vi har glemt at rett og galt også gjelder for dem. Vi har ikke bare rett, men plikt til å presse frem en liberal oppvåkning blant konservative muslimer og andre innvandrergrupper.

Det liberale ikke-dilemmaet

Det å frata folk friheter for å gjøre dem til bedre, “friere” mennesker er en vei mange har gått før, senest for å skape det opplyste sosialdemokratiske mennesket som trener, drikker med måte, aldri røyker, sender barna i offentlige barnehager og offentlige skoler, tenker varmt om Fellesskapet og ikke stikker seg ut i noen bestemt retning.

Når sosialdemokrater gjør dette, er det i tråd med deres prinsipper. Det er statens oppgave å forme oss og løfte oss opp mot vårt potensial som mennesker. Når andre med mer liberale prinsipper foreslår det samme, snakker man ofte om det “liberale dilemma”. Men jeg er usikker på om det finnes noe slikt dilemma. Jeg tror man heller bare har misforstått hvor de liberale prinsippene kommer fra.

Det meste som er godt i den liberale tradisjonen kan oppsummeres med ett ord: Ydmykhet tanken om at vi ikke alltid vet hva som er best for andre, at vi ikke kan tvinge de riktige holdningene ned over samfunnet ovenfra, men må gi folk frihet til å velge selv. Ikke fordi de dermed nødvendigvis vil ta de riktige valgene, men fordi personlig frihet utgjør byggestenen for et velfungerende samfunn.

Å gi noen frihet er å vise dem tillit. Frihet skaper dermed mennesker som tar ansvar for sitt eget liv. Å forby eller påby noe er derimot å vise mistillit. Det skaper mennesker som ser alle moralske spørsmål som politiske spørsmål. Vi trenger et samfunn utenfor politikken, hvor man kan diskutere rett og galt uten nødvendigvis å ville innføre nye lover.

Å redusere moral til politikk gjør oss late: Alt du behøver er et flertall, så har du vunnet. Når du avstår fra politiske maktmidler må du argumentere hardere, tenke grundigere. Kanskje må du tilpasse deg de gode argumentene til motparten. Du må iallfall snakke direkte med motparten, i stedet for bare om dem. Ja, du må til og med høre på hva de sier og forsøke å forstå hva de står for. Og når du ser at ikke alle lar seg overtale, er du nødt til å finne en måte å forholde deg til dette på. I politikken bare vedtar man at noe er forbudt, og så er man ferdig med det. Dette er et moralsk underlegent virkemiddel, som bare bør brukes når vi absolutt må.

De som ønsker å bruke uliberale virkemidler for å spre liberale verdier, har ikke tenkt gjennom hva som ligger bak disse verdiene. De synes det er fint med et samfunn som aksepterer homofili, fordi de selv synes homofili er helt greit. Utifra samme logikk ønsker de å forby hijab i skolen, fordi de ikke synes hijab er greit. Men den liberale tradisjonen handler om å sette grenser for staten og grenser for flertallets makt. Grenser du ikke kan krysse bare fordi du føler for det.

Og da må vi la lovverket ligge også når noen velger å leve på en “feil” måte. At de sender barna til en religiøs skole, til tross for at vi selv kanskje ikke tror på noen gud. At de bruker pengene de tjener på noe bortkastet, når vi kanskje selv skulle ønske de ga til et godt formål. Og at de velger å la være å bruke friheter vi andre setter pris på.

Vi kan bruke loven til å sikre at alle har de samme rettighetene og den samme beskyttelsen mot overgrep. Men vi kan ikke bruke loven til å gi alle som bosetter seg i Norge troen på liberale, sekulære og demokratiske verdier.

Vi må bruke andre midler, som ord, eller bare å gå foran med et godt eksempel. Ikke undervurder det gode eksemplets makt. Ingenting påvirker oppfatningen ens av en gruppe mer enn de enkeltpersonene man kjenner som tilhører den. Du representerer dine grupper hver gang du er i kontakt med andre mennesker. Hvilket inntrykk får de av prinsippene du bygger livet ditt på?

Si det du mener. Og mén det du sier

Vi trenger også noe å falle tilbake på når debattantene går hjem for kvelden, noe som gjør at vi alle kan fortsette å leve sammen i samme samfunn. Det vi trenger er gjensidig tillit, basert på enighet om felles spilleregler.

Tillit er oljen i samfunnsmaskineriet, i alle relasjoner mellom grupper og mellom enkeltmennesker. Når det er til stede gjør det alt lettere, når det mangler gjør det alt vanskeligere. Jeg lar pengene mine stå i banken fordi jeg har tillit til at jeg kan ta dem ut når jeg trenger dem. De tapende partiene i et stortingsvalg aksepterer å være i opposisjon fordi de har tillit til at vinnerne vil holde et nytt valg om fire år.

Hvis derimot sekulære og kristne nordmenn tror at muslimske nordmenn ønsker å ødelegge det norske demokratiet, og hvis muslimer tror at sekulære og kristne nordmenn ønsker å utrydde Islam, så klarer vi ikke å leve i samme land. Vi kan leve med forskjeller, og vi kan leve med urettferdighet. Men vi kan ikke leve med usikkerhet om selve spillereglene.

Det er noe magisk ved tillit, det oppstår ikke bare fordi vi ser verdien av det. Det er heller ikke slik at alle fortjener tillit. Men tillitsmangel, enten den er velbegrunnet eller ikke, er selve nøkkelen til å forstå norsk innvandringsdebatt. Det ser vi i den meningsløse karikaturdebatten som har herjet kronikkspaltene de siste årene. Konflikten har fra starten av handlet om å utføre symbolske handlinger som uttrykker mistillit til motparten. Aviser trykker Muhammed-karikaturer for å vise at de tør, og muslimer demonstrerer for å vise at de ikke lar seg kue.

Det kom tydeligvis som en overraskelse på de som startet denne konflikten at når du sårer noen, om enn bare for å markere et prinsipp, så blir folk såret. Tegner du Muhammed som terrorist, så blir muslimer fornærmet. Det betyr ikke at det skal være forbudt å gjøre det, bare at du ikke kan se på det som en ren prinsippsak. Når alle større medier trykker disse bildene, mister muslimer tillit til resten av samfunnet. De tenker at flertallet er ute etter å ta dem.

De tar feil, men det gjør også de som tror at ytringsfriheten er alvorlig truet. Det finnes en bedre måte å forsvare ytringsfriheten på. Den går ut på at du alltid sier det du mener, mener du sier og forsvarer alle andres rett til å gjøre det samme. Da er det også langt lettere å overbevise innvandrere om ytringsfrihetens verdi. Tenk om vi hadde overlatt til de som faktisk mener at Muhammed er en terrorist å lage tegninger om dette. Når norske muslimer så sa, “denne tegningen fornærmer oss, vi vil at den forbys”, kunne vi svart: Vi skjønner at du er fornærmet. Vi blir også fornærmet av ting som blir sagt i norske medier og nettmedier. Men vi har lært oss å leve med det, fordi vi tror ytringsfriheten har verdi i seg selv. Det tror vi dere kan klare også.

Ingen trykker nazistisk propaganda for å vise at de ikke lar seg kue av jødene, og norske jøder ville gjort rett i å bli bekymret om dette skjedde. Vi overlater dette til nynazistene, og nøyer oss selv med å (forhåpentligvis) forsvare deres rett til å gjøre det. Karikaturene er harmløse i forhold, men prinsippet er det samme: Si det du mener, mén det du sier og la alle andre gjøre det samme.

Men slik oppfører man seg bare blant folk man stoler på.

Klare forventninger og klare løfter

Mye har skjedd siden 2001, året som vekket krigsbloggere og kulturkrigere. Den nykonservative idealismen har blafret bort. Idealene var gode, men de visste ikke hva de drev med og har antagelig sabotert sine egne idealer for mange år fremover. Det er litt trist, men det er ikke ufortjent.

Den norske kulturkrigen har gått motsatt vei. Den er som en bitter skyttergravskrig, som oppleves fastlåst, men hvor du i etterkant ser at frontlinjene gradvis har flyttet seg. FrP foreslo tidligere i år å forby bruk av burka og niqab på offentlig sted. Det var ikke så overraskende. Det er sånt de har det med å foreslå. Mer overraskende var det at Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne allerede hadde foreslått det samme. Og enkelte i SV vurderer nå å forby hijab i skolen. Tanken er å hjelpe liberale muslimer å stå opp mot de konservative.

Det høres kjent ut. Det er en fin idé. Men jeg tror ikke de vet hva de driver med. All maktbruk har utilsiktede konsekvenser. Hvilke utilsiktede konsekvenser vil lovforslagene vi nå diskuterer ha?

Kritikken mot multikulturalistene, slik de fremstod på sitt mektigste, var for det meste riktig. Deres største forbrytelse var å hysje ned og brunstemple alle sine kritikere, og dermed gjøre en sunn debatt umulig. Resultatet sliter vi med fremdeles. Selv er jeg mindre sikker enn noensinne, ikke på prinsippene om frihet og likestilling for alle mennesker, i Norge og i verden, men på hvordan vi best skal oppnå dem.

Kanskje det viktigste vi kan gjøre her i Norge er å studere det landet i verden som har lyktes best med innvandring og integrering: USA. Hva er det de gjør riktig, som vi gjør feil? Som Gerhard Helskog skriver i Innvandrernes Supermakt, kan det hende det er nettopp den fra et norsk perspektiv “brutale” velkomsten innvandrere får der som er nøkkelen, for bak kravet om å få seg jobb ligger det et løfte, et løfte om at man har tatt første skritt på en veien til å bli amerikaner. Det er ikke en lett vei å gå, men den er godt opptråkket, og de som går den både blir og aksepteres som amerikanere.

I Norge ser tanken om at innvandrere skal kunne bli nordmenn ut til å skremme selv de mest innvandringsvennlige. La oss så iallefall gjøre noe med dette. La oss beslutte å møte nye innvandrere med klare forventninger og klare løfter:

“Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, ikke en første- og annengenerasjons innvandrer, og du får lov til å leve ut de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper. Velkommen hit, og takk for at du valgte Norge som ditt nye hjemland!”

Det er de ordene jeg selv ville ønsket å bli møtt med, om jeg flyttet til et annet land. Og det er jo en grei pekepinn. Det innvandrere faktisk møter når de kommer til Norge, både fra det offentlige og fra de innfødte, unner jeg ikke noen.

Men dessverre tror jeg ikke vi ennå er klare for tenke i denne retningen. Først må vi kvitte oss både med det multikulturelle glansbildet og motreaksjonen mot det.

Året er 2010. Gjenoppbygningen på Ground Zero har gått tregt. Det har vært vanskelig å finne ut hva vi skal bygge opp for å erstatte det som ble revet. Men byggearbeidet er forsiktig i gang.